Jeg opplever at PST har tråkket inn i livet mitt som en innbruddstyv uten nøkkel — ikke gjennom knuste vinduer, men gjennom skygger, stillhet og hemmelighold. Det føles som om noen har listet seg inn i hjernen min med skitne sko og satt seg godt til rette.

Uten varsel. Uten forklaring. Uten retten til å forsvare meg.

I stedet for å være en borger i en rettsstat, har jeg blitt behandlet som en mistenkt uten mulighet til å vite hva jeg mistenkes for. Det er som om døren til mitt privatliv — mitt indre rom — har blitt sparket opp av en usynlig makt som aldri presenterte seg, men som etterlot sine fotspor i alt.

Man kan ikke se overvåkningen. Den lager ingen lyd. Den kjennes ikke på huden.
Men den er der — som en konstant skygge i nakken, som en usynlig hånd rundt halsen.

I mine verste øyeblikk føltes det som om jeg ble holdt fanget i et rom uten vinduer, hvor lyset jeg lette etter ble kontrollert av mennesker jeg ikke kjenner, og som jeg ikke engang får navnet på.

Og det mest krenkende?
Ikke overvåkningen i seg selv.
Men stillheten.

De som tok seg inn i livet mitt har rett til å tie.
Jeg har ikke rett til å vite.

Det er som om staten har sagt:
"Vi tar fra deg din fred, din privathet og din trygghet – og du har ikke krav på noe svar."

Krenkelsen ligger ikke bare i handlingen, men i asymmetrien:
>De får vite alt om meg.
>Jeg får ikke engang vite om det har skjedd.

EOS-utvalget kritiserte tjenesten, men selv når makten ble holdt ansvarlig, valgte PST hemmelighold fremfor rettferdighet. Det føles som å rope inn i en canyon av taushet — du hører din egen desperasjon komme tilbake som ekko, men aldri et svar.

Dette er ikke bare en krenkelse av min rett til privatliv.
Det er en krenkelse av selve min menneskelighet.