Opp, alle jordens bundne trelle!
Opp, I som sulten knuget har.
Nu drønner det av rettens velde:
Til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
Opp, slaver, nu til frihet frem!
Vi intet var, men alt nu evner
Til rydning for vårt samfunns hjem.

Så samles vi på valen,
Seiren vet vi at vi får.
Og Internationalen
Skal få sin folkevår
I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever
og slår, mens vi har varme jern.

Så samles vi på valen
Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.

De fyrster har oss slemt bedraget,
Fred mellom oss, foruten svik!-
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes,
på brødre vi ei skyter mer.

Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.-
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred